På frustrasjonens rand

Som noen kanskje har merket, har jeg ikke blogget på en liten stund. Delvis på grunn av at det tok meg litt tid å innse nederlag, (Rishab i 1stb og jeg hadde en bloggkonkurranse som gikk ut på å være førstemann til 25 blogginnlegg. Det startet med at jeg ledet, men så kom selvfølgelig han og skrev de tre siste innleggene han hadde for å nå sølvjubileet på rappen, så jeg måtte dermed innse nederlag og skrivetørke etter å ha overlevert den bortlovte daim-sjokoladen. Gratulerer, Rishab!) skrivetørke, men også fordi hodet mitt rett og slett er proppet med all mulig informasjon for tiden med innleveringer, prøver og fremføringer, og akkurat nå kan det føles som om det rett og slett ikke finnes mer plass der inne til for eksempel å tenke på hva det neste blogginnlegget mitt skal handle om. Dermed skriver blogginnlegget seg selv på frustrasjonenes rand der jeg begynner å innse at det er to dager til jeg får vite om jeg kommer opp til skriftlig eksamen eller ikke. Jeg hadde lenge gått uvitende om skrekken som kom til å gripe tak i meg i siste øyeblikk, for jeg vet innerst inne at eksamen ikke er så mye å grue seg til med tanke på at jeg opplevde det samme for ganske nøyaktig et år siden. Men det var først i dag morges, med informasjonsmøte om eksamen i auditoriet at frykten grep tak for alvor. Det var først da jeg skjønte at tiden gikk for fort og at det ikke var mulig å gå av på neste stasjon og vandre litt rundt før reisen måtte ende, og at et år snart var forsvunnet rundt meg. Det er i disse minutter man begynner å tenke på hvor mye man kan klare å oppleve og gjøre i løpet av et år, men allikevel befinne seg på samme stedet hele tiden. Tenkt så rart, det føles ut som om første skoledag i videregående skole kunne vært for bare noen få måneder siden!

Det er slike tider man ikke har tid til å sette seg ned å slenge beina på bordet og mumse sjokolade foran tv-en, at man virkelig har både behov og (som regel) fortjener det. Timeplanen er satt, og det er lite rom for endringer og omorganisering. En del av dere har kanskje sett den reklamen og de som kommer ut av fengselet (jeg husker ikke hva den reklamerer for, men den vekker i hvert fall oppsikt fra min side). Der sies det at tiden ikke går fortere (mulig at jeg husker feil og at det sier at tiden går saktere) for de som kommer ut av fengsel, det bare føles slik. I slike hektiske dager er det slik det føles, når man har mye å gjøre, går tiden for fort, og det virker som om dager er minutter og uker er timer. Tiden går forbi og blir borte, men om man ikke har mye på agendaen, virker det som om tiden går uendelig sakte, og at viserne bare snegler seg av gårde på vegguret. Det er når vi har lite tid for omorgansiering, vi må huske å sette oss mål for å komme oss helskinnet gjennom, og planlegge ting vi kan se frem tid om vi ikke allerede har noe som motiverer oss. Det er nettopp det det handler om, om man har noe som motiverer en, blir det lettere å jobbe! Men alt i alt handler det om prioriteringer, det handler om hvor man tar tiden fra om man plutselig har tid til overs, og om hva man bruker tiden til. Jeg tror at det er viktig å være bevisst på hvordan man bruker tiden, men det er uhyre viktig å tenke at om man ikke har tid til det, har man ikke tid til det, for det er alltid noe som skulle ha vært gjort, men det er ikke alt man kan ha tid til.

Folk snakker om at videregående var deres tre beste år, men da lurer jeg på: har skolen blitt mer krevende, eller er det bare vi som ikke har nok arbeidsvilje og klager for mye? Dette kan funderes på, men når alt kommer tid alt, så handler det som sagt om prioriteringer her i livet. Så da vil jeg bare benytte denne anledningen tid å si lykke til til de av dere som kommer opp i eksamen!

Bilde