En norsk perle av en film

Regi: Stian Kristiansen
Manus: Tore Renberg
Genre: Drama
Skuespillere: Rolf Kristian Larsen, Ida Elise Broch, Arthur Berning, Ole Christoffer Ertvaag
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk
Produsent: Yngve Sæther
Produksjonsselskap: Motlys
Lengde: 1 t. 39 min.
Distribusjon: Sandrew Metronome Produksjonsår: 2008
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
(Kilde: http://www.filmweb.no/kino/article136589.ece)

Fredag 14. mars var klassen på kino og så ”Mannen som elsket Yngve.” Filmen er en filmatisering av den norske forfatteren og musikeren, Tore Renbergs roman med samme navn som ble utgitt av Oktober forlag i 2003, med homofili som emne.

Romanen er en av tiårets mest leste bok, og er oversatt til fransk og svensk. Filmen tar for seg fascinasjoner og forelskelse, hvordan hovedpersonen helst vil slippe å snakke med faren, om å elske de rundt seg og å prøve å bli en del av verden. Tore Renberg vokste opp i Stavanger hvor handlingen finner sted, og skildrer fantastisk gjennom karakterene hvordan det var å være ungdom på 80-tallet. Filmen hadde premiere 15. februar 2008, og Renberg har selv skrevet filmmanuset.

Vi befinner oss i Stavanger på Kongsgård videregående skole, året er 1989. Vi møter Jarle Klepp, en helt vanlig gutt, ganske venneløs, men han har et helt greit liv. Forholdet til familien er ganske anspent, moren og faren er skilt, og han unngår å snakke med faren. Han føler at han lever på feil tid, vil gjøre opprør og føler seg ikke som alle andre. I likhet med bestekompisen er han ekstremt politisk engasjert. Han og bestekompisen, Helge, starter et band, Mattias Rust Band, og Jarle kaprer den fineste dama, Katrine. De tre utgjør verdens beste team, med bandøvinger og mye annet moro, inntil Jarle forandrer seg, noe som ikke bare påvirker han selv, men også alle rundt han. Han spiller tennis og hører på Japan istedenfor å øve med bandet til den store debuten som de skal ha om noen uker. Den nye gutten, Yngve, er ikke som alle andre og han endrer Jarle totalt. Jarle er ikke homofil, det vet han, men han skjønner ingen ting når denne nye gutten får han til å gjøre de merkeligste ting han kunne sett for seg, som å spille tennis og høre på Japan, og han føler ting han aldri har følt før, aldri for en gutt…

Til tross for at lyset i kinosalen ikke slo seg av, og at det ødela stemningen en smule, oppfylte filmen forventningene mine på det sterkeste! Filmen drar deg rett inn i handlingen, og det er lett å følge med hele tiden. Det er ingen scener som ikke fanger oppmerksomheten din, og du vil garantert være sulten etter mer. Flere ganger gjennom ble jeg tvunget til å strekke en smule på smilebåndet, men skuespillerne formidlet også triste følelser. Vanligvis nekter jeg av gammel vane å se norsk film, men det ser ut som om denne gode opplevelsen virkelig har gjort til at mitt negative syn til norsk film har blitt en smule mer positivt. Dette var virkelig et løft for den norske filmproduksjonen, endelig noe vi kan være stolt av! Norsk skuespill har i min mening vært sterkt preget av at man lett ser at det kun er innlærte dialoger, og lite skuespill, men skuespillerne i ”Mannen som elsket Ynvge” gjorde en glimrende jobb, og det bærer lite preg av replikker. Godt manus skal Tore Renberg også ha ros for, og flotte kostymer skal kostymeansvarlig også få komplimenter for. Samspillet mellom skuespillerne var godt, og de fikk godt frem de politiske bevegelsene på slutten av 80-tallet. Filmingen var bra, og selv om vi fulgte karakterene utenifra, kom vi godt innpå dem. Jeg vil nesten kalle denne filmen et lite norsk kunstverk! En herlig liten perle som man bare ønsker å se mer av. Den ufullstendige slutten får en til å tenke, og de sterke scenene fikk i hvert fall bakerste rad til å ta til tårene. Denne filmen er å anbefales på det sterkeste! Jeg skal love deg at når du først har sett den, vil du bare hige etter mer.