For et par dager siden kom jeg hjem fra en to ukers reise til Marbella, Spania med familien. Jeg har lenge visst at jeg ikke kom til å klare å slutte å blogge, men det overrasket meg at jeg ikke engang klarte med to uker i Spania uten å plutselig få trang til å skrive. Bloggen ropte om oppmerksomhet, og da ble resultatet forrige innlegg. Jeg må nesten bare innse at jeg ikke kommer til å slutte å blogge, men jeg vet imidlertid ikke hvordan veien videre kommer til å bli, om jeg kommer til å fortsette å holde liv i ”The lion and the lamb” eller om jeg skal opprette en ny blogg som ikke får noe spor av relasjoner til norskfaget. Heller har jeg ikke visst helt hvordan jeg skulle starte å blogge uten en spesifikk oppgave, og dette har gjort til at jeg har hatt litt ”prestasjonsangst” kan man vel kalle det, for når det ikke faller helt naturlig å dele hverdagen sin med alle som skulle tenke seg å komme innom, hva skriver man om da? Hvis du har noen erfaringer eller tips om dette, del dem gjerne! Veien videre er fortsatt ”under konstruksjon”, men tenkte i hvert fall å legge ut en sangtekst som får meg til å tenke, og ja…. Les den, og legg gjerne ut kommentarer om dere har noen, selv om jeg er ganske sikker på at de fleste av dere har hørt den før. Siden jeg ikke vet hvor lang tid det tar før bloggen roper etter oppmerksomhet igjen, ønsker jeg dere alle sammen en strålende sommerferie, og for de av dere som jobber: husk å nyte sommeren!"Dear Mr. President"
(feat. Indigo Girls)
Dear Mr. President,
Come take a walk with me.
Let's pretend we're just two people and
You're not better than me.
I'd like to ask you some questions if we can speak honestly.
What do you feel when you see all the homeless on the street?
Who do you pray for at night before you go to sleep?
What do you feel when you look in the mirror?
Are you proud?
How do you sleep while the rest of us cry?
How do you dream when a mother has no chance to say goodbye?
How do you walk with your head held high?
Can you even look me in the eye
And tell me why?
Dear Mr. President,
Were you a lonely boy?
Are you a lonely boy?
Are you a lonely boy?
How can you say
No child is left behind?
We're not dumb and we're not blind.
They're all sitting in your cells
While you pave the road to hell.
What kind of father would take his own daughter's rights away?
And what kind of father might hate his own daughter if she were gay?
I can only imagine what the first lady has to say
You've come a long way from whiskey and cocaine.
How do you sleep while the rest of us cry?
How do you dream when a mother has no chance to say goodbye?
How do you walk with your head held high?
Can you even look me in the eye?
Let me tell you 'bout hard work
Minimum wage with a baby on the way
Let me tell you 'bout hard work
Rebuilding your house after the bombs took them away
Let me tell you 'bout hard work
Building a bed out of a cardboard box
Let me tell you 'bout hard work
Hard work
Hard work
You don't know nothing 'bout hard work
Hard work
Hard work
Oh
How do you sleep at night?
How do you walk with your head held high?
Dear Mr. President,
You'd never take a walk with me.
Would you?
Would you?
4 kommentarer:
Forstett a blogg Monica! Ingen vits i a holde igjen trangen, jeg leser alle innleggene! :D
Likte teksten i den sangen:) Glemte å si at det var kjempe koselig å dra på kino med deg og at Tusenfryd-tilbudet fortsatt er åpent. Husk, søndag 13. juli:)
Klem fra en av dine faste lesere;)
La trangen styre livet, det er da du får kontrollen. Ypperlig =D
Morsomt å komme online etter en lang ferie og se at det har vært aktivitet på elevbloggene. Som jeg har sagt tidligere håper jeg du fortsetter å blogge. Å opprette en mer "privat" blogg er selvfølgelig en mulighet dersom du vil starte med blanke ark og være helt fri fra lærernes innfall. Nyt de siste feriedagene!
Legg inn en kommentar